Ja, for du har vel sagt det til mange i dag?
Men tenker du på hva du gratulerer for? Hva feirer vi egentlig?
Jo, at vi 17. mai i 1814 fikk vår egen grunnlov. Det som skjedde fra februar til november 1814 er en spennende historie. Eidsvollsmennene var dristige som laget sin egen grunnlov og valgte sin egen konge. Vi ville bli fri danskene og heller ikke underlegges svenskene. Men svenskene godtok ikke dette, og etter en kort periode med krig mot svenskene kom vi i november i ufrivillig union med svenskene. Likevel beholdt vi stort sett vår egen grunnlov – og dermed noe av vår selvstendighet. Og dermed ble 17. mai en markering av vår selvstendighetstrang og identitet.
Herrer i eget hus
Det er grunn til å feire at vi er en selvstendig og fri nasjon. Vi er herrer i vårt eget hus.
Norge ble samlet til ett rike på 1000 – tallet. Vi var en fri nasjon fram til 1380 da vi kom i union med vårt mektigere naboland Danmark. Bortsett fra 1000 til 1380, er det jo dermed bare knapt de siste 100 åra vi har vært en selvstendig nasjon! Selv om vi i dag tar det nærmest som en selvfølge er det altså på ingen som helst måte det. Vi har en kort historie for å være et fritt folk. Og mange mange opplever i dag okkupasjon, ufrihet, og krig. Rektoren på den norske skolen i Kenya, Åshild Kleven sa i et intervju om 17. mai: ”Det er flott å feire den norske nasjonaldagen her i Kenya. På dette kontinentet betyr fred og frihetsdag enormt mye.”
Vi skulle være svært takknemlig til Gud for at vi har frihet – og fred. Nå har vi hatt snart 70 år med fravær av krig. Det er unormalt lenge når en ser på historien og hvordan det er i verden i dag. Det er det stor grunn til å takke Gud for.
Barn, ikke stridsvogner
Måten nasjonaldagen blir feiret på er underlig. I mange land markeres ikke nasjonaldagen. Det er ikke en gang fridag.
Som ungdom var jeg på språkskole i England. På den sveitsiske nasjonaldagen ble vi invitert av sveitserne på grillparty ved stranden. Der var sveitsere, tyskere, italienere, franskmenn – og ei gruppe nordmenn. Så spurte vi nordmenn sveitserne om de kunne synge nasjonalsangen. Men den kunne de jo selvsagt ikke! Vi nordmenn sang da av full hals vår sang. Og alle fra de ulike landene var like imponert over at vi kunne nasjonalsangen så godt!
Og hvis nasjonaldagen i det hele tatt markeres rundt omkring i verden, er det som oftest med å vise fram stive marsjerende soldater, stridsvogner og kanoner.
I så måte er vår feiring pussig, men vakker. I våre tog viser vi fram barn, som smiler, syng, vaier med flagget og blåser i horn. For en fantastisk nasonaldagsfeiring! Vi vil ferie vår frihet. Men ikke ved å løfte fram vår makt, men ved å løfte fram vår framtid – barna.
17. mai 96 feiret jeg dagen i Oslo sammen med tre nordmenn og en indonesier. Han skulle oppleve sin første nasjonaldagsfeiring i Norge. Vi stilte oss ved barnetoget og så på. Men så ønsket vi å komme nærmere slottet, og var derfor nødt til å gå gjennom toget. Det ble ei lita luke, og skulle til å gå gjennom. Da ble Nimrod oppkavet og prøvd å stanse oss: Dere kan da ikke gå gjennom toget! Ikke så rart når han var vandt med en militærparade der også tilskuerne nærmest må stå i giv akt!
Elsk Norge!
17. mai er en feiring av landet. Vi gir i fellesskap uttrykk for at vi er glad i Norge. Vi er glad i fjella, havet, bekkene, trærne, fuglene, byene, bygdene, språket, flagget. Det er et godt og vakkert land vi har fått.
Så lenge det ikke fører til hovmod og at en er så selv nok, er det godt å være glad i landet sitt – samme hvilket land det gjelder. Det er ikke noen kristelig dyd å være likeglad med landet sitt. (Jer 29,7: Se til at den byen som jeg har ført dere bort til, må ha fred og fremgang, og be til Herren for den! For når det går den vel, går det også dere vel.) Nei, det vi er vi glad i, det ønsker vi det beste, det ønsker vi å bygge og bevare. Og det ber vi for.
I en stadig mer globalisert verden, er det en fare for at kjærligheten til fedrelandet avtar. Det er neppe heldig.
Elsk ditt land! Vær stolt over Norge og bry deg om dets framtid!
Men vær glad i det med ydmykhet og takknemlighet. For hva har vi å rose oss av for alt dette? Hva har vi – her i Norge, som vi ikke har fått ovenfra? All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Far. (Jak 1, 17)
Vi har så mye å takke for vi som fikk dette landet. Glem derfor ikke å takke Gud i dag!
Er grunnloven forkastet?
Men skal vi være tro mot virkeligheten må vi si mer på denne dagen.
Grunnloven ble bygd på den evangelisk luthersk tro. Den var bygd på en forståelse av at det er en Gud som har skapt verden, og at det er avgjørende for nasjonens vel at vi eier skaperens velsignelse. Derfor var grunnloven basert på tro på Herren og hans ord. Men dette må sies i stor grad er forlatt.
Grunnloven vi i dag feirer har blitt tilsidesatt ved mange loveendringer de siste 30 åra. Gjennom lover er ugudelighet satt i system for et helt folk. Når kristendommen ble innført på 1000 sluttet vi med å sette ut nyfødte barn for å dø. Men i dag tar vi – med loven i hånd – hver dag livet av 60 barn i mors liv. Siden 1970 – tallet har over halv million nordmenn møtt abortdøden. I tillegg til alle de liv som ved bioteknologilovens velsignelse bli avsluttet. Forventer vi at livets opphav og skaper for alltid kan sitte stille og se på at vi som nasjon dreper de svakeste av de svake?
Da kristendommen fikk fotfeste i Norge, ble det etter hvert slutt på den lange tradisjonen med friller, allment aksepterte elskerinner for velbeslåtte menn. I 1305 kom en lov som sa at ekteskapet var eneste lovlige samlivsform. Men i dag er det så å si akseptert som moralsk forsvarlig å ha både det ene og andre sidesprang. Og vi har en lov som sier at samliv mellom to av samme kjønn, er like naturlig og akseptabelt som med to av ulikt kjønn. Det samfunn som bryt den gudgitte skaperordning om det livslange ekteskap mellom ei mann og ei kvinne, ”undergraver seg sjølv og vil over tid gå i moralsk, kulturell og samfunnsmessig oppløysing. Det er vi på bein veg inn i.” (Odd Sverre Hove)
Hva ferier vi?
Det norske folk vender seg i stadig økende grad vekk fra sin skaper. Umoral brer om seg i stor hast. I stadig større grad opphøyer folket sin egen lyst og vilje som det styrende prinsipp for sine valg. En kan godt forholde seg til en Gud. Men han skal ikke kunne ha noe mening om hvordan jeg lever livet mitt og tar mine valg. Han vil jeg ikke stå til rekneskap for. Da kan det i så fall være det samme med hele guden.
Og vi i Norge som er på verdenstoppen i velstand og sosiale goder. Vi vil ha mer! Maten er dyr, bensin er dyr, strøm er dyr, fordi vi vil penger til mer ting, mer reise, mer på oss selv! «Enten vi er klar over det eller ikke, er vi fra Vesten, som enkeltpersoner, med vår væremåte aktivt med på å undertrykke folk i fattigdom.» (Johannes Kleppa i Dagen 15. mai). Profetene tar et heftig oppgjør med de som beholder sin egen rikdom for seg selv. Jeg er redd det rammer oss sterkere enn vi makter å se selv, også vi som er kristne.
Det å feire grunnloven, er egentlig å ferie fundamentet for nasjonen Norge. Vi skal si ”Gratulerer med dagen” Men vårt folk har i stor grad forkastet grunnlovens ånd. Avstanden mellom det vi en gang var som folk, og det vi skulle vært, og det vi er i dag bli bare større og større.
Jesus gråt
Jesus var for siste gang på veg til Jerusalem. Han rir på et esel. Rundt han var disippelflokken i sang, fest og glede. ”Hosianna Davids sønn”
Når han tipper oljeberget og er på veg nedover, ser han Jerusalem ligge der nede. Han elsker denne byen. Noen beundret byen: ”Se hvilke bygninger” sa de. Den var jo fin. En flott by og god og bo i!
Men hva gjorde Jesus? ”Da han kom nær og så byen, gråt han over den” (Luk 19,41)
”Hva hjelper en dådrik historie, hva hjalp skjønnhet og storhet, når folket levde i synd, og derfor var under Guds dom. Jesus så fram mot den dag da hans folk skulle få igjen for alle sine synder, og straffen skulle fullbyrdes. Men nå syndet byen glad videre. For ”det var skjult for deres øyne”.
Sann fedrelanskjærlighet er oppblandet med tårer. Den som elsker, må samtidig sørge, - for han ser sitt folks nød og synd, – den nød som dette folk ikke engang selv ser. Men Guds folk ser det. Og derfor stiller de seg ved Jesu side og gråter. Og tårene driver til bønn, offer og arbeid.” (Fredrik Wisløff i «Hvil der litt» 17. mai)
Gråter vi?
Er det slik med oss som kalles med Herrens navn i dag? Er det slik med deg? Eller er vi så påvirket den søvnen som preger de uomvendte mennesker vi lever iblant? Er også vi blitt blant dem som vil ha mer? Er vår rikdom blitt også vår gullkalv som vi stadig kretser rundt? Kleppa sier. «Materialismen er den åndsmakt som binder kristenfolket mest.» Er også vårt mål denne verden? Er vi blitt så påvirket av de verdier som formidles i massemedia, at synd og urenhet ikke er så alvorlig for oss lenger? Er vi blitt forsiktig med å kalle til omvendelse og frelse? Ser vi våre landsmenns nød, med Jesu omsorgsfulle og sanne blikk? Søker vi å få kontakt med våre medmennesker, få tillit, og mulighet til lede noen til Jesus – om så bare en?
Trenger vi som Guds folk, og du som er en kristen, å vende oss til Gud og bekjenne søvn og verdslighet, motta hans renselse og innvie oss i bønn, offer og arbeid for våre medborgere?
De åndskrefter som drar vårt folk mot moralsk forfall, oppløsning og undergang er sterke. De kan ikke overvinnes ved annet enn Guds kraft. Det som kan snu folket er om de kristne våkner og vender seg til Herren i bønn. ”Et rettferdig menneskes bønn har stor kraft og virkning.” (Jak 5,16 ) Børre Knudsen ble spurt om han trodde på vekkelse over folket igjen? «Ja, men ikke før martyriet.» – For da er det noen som virkelig roper. Kunne vi våkne med alvorlig bønn til Gud før den tid? Ikke for vår skyld. Ikke for å få gode tider for oss. Ikke for å oppleve tidligere tiders vekkelse. For Gud gjør aldri sin gjerning på samme måte to ganger. Men for disse sjelenes skyld som går mot det evige mørke.
Livets og dødens vei
Når Israel står på dørstokken til Kanaans land sier Moses: ”Jeg tar i dag himmelen og jorden til vitne mot dere: Livet og døden har jeg lagt fram for deg, velsignelsen og forbannelsen. Velg da livet, så du kan få leve, du og din ætt! Elsk Herren din Gud, hør på hans røst og hold fast ved ham! For dette er ditt liv.” (5 Mos 30,19-20)
Vårt folk har fått lagt fram for seg livets vei i mange hundre år. Og vi har høstet rik velsignelse av at mange valgte denne vei. I dag velger stadig flere dødens og forbannelsens vei – og vi mister Herrens velsignelse.
”Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves. Forgjeves står dere tidlig opp, setter dere sent ned, eter slitets brød.” (Sal 127,1-2 )
Hvis Herren ikke får bygge vårt folk og vårt norske hus, så bygger vi forgjeves. Da sier Herren klart at alt arbeidet vil være forgjeves. Og vi vil ikke kunne beskytte oss. Eier vi ikke Herrens velsignelse, nytter ikke noe.
Som kristne det kan seg søma
Det var unektelig litt rart – og sterkt – når vi på 17. mai sammen med folket vårt synger::
Norske mann i hus og hytte, Takk din store Gud! Landet ville han beskytte Skjønt det mørkt så ut. Alt hva fedrene har kjempet, Mødrene har grett, Har den Herre stille lempet, Så vi vant vår rett. Har den Herre stille lempet. Så vi vant, vi vant vår rett
Og:Gud signe vårt dyre fedreland Og lat det som hagen bløma! Lat lysa din fred frå fjell til strand Og vetter for vårsol røma!Lat folket som brøder saman bu, Som kristne det kan seg søma!
Måtte det ikke bare være vakre ord en vakker sang på en festdag, men kunne det igjen bli virkelighet i hverdagen for vårt folk!
Et annet fedreland
Som kristne blir det på 17. mai ekstra tydelig at vi er i et spenningsfelt: Vi skal være en del av et folk. Vi skal være ett med dette folket. Vi er i verden, og skal være i verden, og elske disse menneskene som er av verden. Vi skal derfor også ferie 17. mai og Norge sammen med disse. Og glede oss over hverandre og ikke trekke oss vekk fra mennesker.
Men samtidig skal ikke vi være av verden. Vi skal frykte verden i oss, og at denne åndsmakt som binder folket når vårt eget hjerte og vårt eget liv. Vi skal både elske våre landsmenn og hate synda i oss og folket vårt. Denne spenningen blir bare sterkere i den grad Guds Ord får mindre makt i folket. Og det blir så tydelig på en dag som denne hvor vi skal være sammen og feire. Vi er en del av dette, men samtidig ikke en del av. Vi hører til her som alle andre, men samtidig har vårt hjerte et annet sted.
Du som er nordmann og er et Guds barn: Du har et fedreland her. Men du er likevel en fremmed i denne verden. ”Men vi har vårt hjemland i himmelen. Derfra venter vi også Herren Jesus Kristus som frelser.” (Fil 3,20) Englene sa: Han skal komme igjen på samme måten som dere akkurat nå har sett han dra fra dere.
Kongen kommer!
I 1945 kom kong Håkon tilbake etter at tyskerne hadde kapitulert. Folket var i jubel og ekstase over å få kongen tilbake! «Men hva er en norsk konges tilbakekomst mot Kongenes Konges gjenkomst» (George Johnsen i “Veien, sannheten og livet for 17. mai) Den vil være så overveldende, at hvert kne skal bøye seg.
Underlig. Han skal komme igjen – fra himmelen – og ned til vår jord. En gang skjer det, for det har Gud sagt. Og han lyver aldri.
Den dagen spørres det ikke etter om vi er norsk eller svensk, mongol eller kenyaer. Den dagen er det bare du og han, og spørsmålet blir da bare: Kjenner du meg? Derfor: Har du vendt deg om til han, gitt han synda i ditt liv, vendt deg fra dette, og tatt imot den frelse som han gir uten vilkår? Så lenge jorda er, står han med åpne armer og innbyr deg som ennå ikke har gjort det.
Det er en som har tatt på seg all di synd, alle dine fall, dødd i ditt sted, tatt bort alt som stenger mellom deg og din Gud. Det er Herren Jesus, din frelser. ”Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi enda var syndere.” (Rom 5, 8). Gud er kjærlighet! Han har vist det ved å ofre sin sønn i stedet for deg. Stå ikke imot hans godhet, men ta imot hans nåde, frelse og evig liv.
Det er dette vi frimodig skal forkynne til vårt folk. Og det er evangeliet som kan vekke menneskene til å gå på livets og velsignelsens vei. La oss reise oss i bønn om at det må skje.
Og mens vi venter, så er vi kalt til ikke bare å vente, men framskynde. Vi er kalt til å vitne om han til endene av jorda. Og når det er skjedd, kommer han tilbake. «Be derfor høstens Herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst», i Norge, og til endene av jorda.
Namsos, 17. mai 2012